Titanavtrekkerfisken

Hvordan kjenner du igjen titanavtrekkerfisken?

Titanavtrekkerfisken, Balistoides viridescens, er den største avtrekkerfisken på revene i Indo-Stillehavet: opptil 75 centimeter. Den ovale, kraftige kroppen har et stort hode, omtrent en tredjedel av lengden, og en liten munn med kraftige tenner. Tre kjennetegn avslører den: en svart bart over overleppen, en bred mørk maske som dekker øynene og går ned mot brystfinnene, og en olivengul kropp der de mørkkantede skjellene tegner et nett. Strupen og halerota er lyse, og de oransje finnene har mørk kant. Som alle avtrekkerfisker kan den reise og låse den første ryggpiggen, avtrekkeren som har gitt familien navnet. Ungfiskene er hvitaktige til beige med svarte prikker.

Hvordan lever titanavtrekkerfisken?

Titanavtrekkerfisken lever i laguner, på ytre skråninger og inne i passene, fra overflaten ned til 50 eller 60 meter. Den voksne fisken ferdes alene eller i par. Ungfiskene søker ly i korallrester og forgrenede koraller i grunne, beskyttede laguner. Den spiser ved bunnen: kråkeboller, krabber og andre krepsdyr, bløtdyr, rørbørstemark og koraller. Den snur steinblokker, roter i sanden og knekker korallgrener for å komme til byttet, og angriper også tornekronesjøstjernen, som spiser koraller. Du finner den fra Rødehavet og Øst-Afrika til Linjeøyene og Tuamotuøyene, og fra Sør-Japan til Nord-Australia. Den mangler på Hawaii. IUCN vurderer den som livskraftig.

Hvor og når ser du titanavtrekkerfisken?

På Filippinene ser du titanavtrekkerfisken hele året rundt Balicasag Island på Visayas, men det er hekketiden som teller: fra mai til juli hekker titanavtrekkerfiskene ved Black Forest, veggen med svarte koraller, og forsvarer reirene med tennene. Hold deg unna i en vid halvsirkel. I Thailand, ved Chumphon Pinnacle utenfor Koh Tao, vokter de reirene på platåene hele året: rund dem på utsiden uten å vende deg mot dem, og fotografer dem bare på avstand, for de angriper når du nærmer deg reiret.

Er titanavtrekkerfisken farlig?

Titanavtrekkerfisken kan angripe en dykker uprovosert. I gytetiden, omtrent én uke i måneden, vokter hunnen eggene i et kraterformet reir på flat sandbunn, og hun forsvarer hele vannmassen over det: territoriet har form som en kjegle som vider seg ut mot overflaten. Hun går til angrep på svømmere og dykkere som kommer inn i det, og forfølger dem langt, gjerne med bitt. Bittet er ikke giftig, men tennene, som er laget for å knuse kråkeboller, gir dype og smertefulle sår som noen ganger må sys. Går hun til angrep, svømmer du vekk horisontalt mens du holder øye med henne, og aldri mot overflaten, som også ligger inne i kjeglen.