Glassfiskene

Hvordan kjenner du igjen glassfiskene?

Glassfiskene vi skriver om, hører til familien Pempheridae, som engelsktalende kaller sweepers, og som har to slekter. Kroppen er sammentrykt og høy, formet som en øks, med store øyne, en kort ryggfinne og en lang gattfinne; de måler 5 til 30 centimeter etter art. De minste, Parapriacanthus, blir ikke større enn 10 til 12 centimeter. Hos ungfiskene er kroppen gjennomskinnelig, derav navnet glassfisk. Den voksne arten i det vestlige Stillehavet, Parapriacanthus ransonneti, blir kobberfarget, med et gulgrønt hode som nesten lyser. I Rødehavet er den lille glassfisken i vrakene Parapriacanthus guentheri, en art som bare finnes i dette havet og som lenge ble forvekslet med slektningen i Stillehavet. Pempheris, den andre slekten, er større og har mer diskrete farger.

Hvordan lever glassfiskene?

Glassfisk lever på grunt vann på rev og steinete kyster i Indo-Stillehavet og det vestlige Atlanterhavet. De er nattfisker. Om dagen står de i tette stimer i ly, i grotter, under overheng, under bordkoraller eller i vrak; når natten kommer, sprer de seg over bunnen for å spise dyreplankton, særlig krepsdyrlarver og små mark. Stimene gir mat til revets jegere: i Rødehavet jakter de små grouperne i slekten Cephalopholis på dem, og på dykkestedene vi beskriver, kaster dragefisker og trevallyer seg inn i skyene.

Hvor og når ser du glassfiskene?

Glassfisk ser du året rundt, og det er i Rødehavet de er mest spektakulære. De fyller gangene og lasterom 2 på Thistlegorm. I skroget på Dunraven, rundt kjelene, danner de en sky som åpner og lukker seg når dykkerne passerer. På Salem Express fyller skyene undersiden av dekkene og de åpne gangene, som dragefiskene svømmer gjennom. På Abu Nuhas fyller de maskinrommet på Giannis D sammen med pempheris. Utenfor vrakene er skorsteinen på Erg Somaya, ved Giftun-øyene, full av dem, det samme er grottene på Sha'ab Claudio og St John's Caves, og Canyon, sprekken i revkanten like ved Blue Hole i Dahab. På Maldivene flytter stimene på Fish Head seg som skyer i hulrommene, mellom fjærstjerner og svart korall, når trevallyene nærmer seg.

Et stjålet lys

Parapriacanthus er selvlysende. Lysorganer under buken lyser opp silhuetten nedenfra og visker den ut for rovdyr som ser opp på dem fra bunnen. Det særegne er hvor lyset kommer fra: enzymet som lager det, luciferasen, kommer ikke fra fiskene selv, men fra maten, bittesmå selvlysende krepsdyr kalt muslingkreps, som de spiser og beholder proteinet fra. Dette kalles et kleptoprotein, et stjålet protein.